Hva bør norske kommuner tenke på når de planlegger infrastruktur og utvikler tjenester innenfor konseptet Smarte Byer? Hva består en slik infrastruktur av? Er det stor forskjell fra infrastruktur for det vi kan kalle IT applikasjoner, med servere, PCer, nettverk, brannmurer, og så videre? Innebærer «Smarte Byer» særskilte vurderinger?
Før vi dykker ned i dette er det ett poeng som jeg gjerne vil fremheve, og det er betydningen av langsiktighet, det vil si at en slik infrastruktur er et fundament som skal videreutvikles i «all fremtid», på samme måte som IT infrastruktur har utviklet seg fra – la oss si – 70-tallet.
Les mer: Begreper du må vite om i smartby-sammenheng
Byggestenene i smartby omtales gjerne som Internet of Things (IoT), og vi tar noen ganger med en ekstra «I» så det det blir IIoT. Denne I’en introduserer det industrielle perspektivet som underbygger poenget med langsiktighet, og la meg legge til kvalitet, robusthet og kost/nytte. Wikipedia sier dette om IoT: «Nettverket av identifiserbare gjenstander som er utstyrt med elektronikk, programvare, sensorer, aktuatorer og nettverk som gjør gjenstandene i stand til å koble seg til hverandre og utveksle data».
Regjeringen har definert smarte byer som følger, og da kan vi like gjerne ta med alle kommuner da det ikke bare er byer som har glede av dette: «Bruke digital teknologi til å gjøre byene til bedre steder å leve, bo og arbeide i. Smartby-initiativer har som mål å forbedre offentlige tjenester og innbyggernes livskvalitet, utnytte felles ressurser optimalt, øke byenes produktivitet, og å redusere klima- og miljøproblemer i byene».
IoT er altså byggestenene, men er alle IoT-løsninger «smarte»? Nei, det er de ikke. Effektivisering av en virksomhet i en kommune kan ikke defineres som «smart» i denne konteksten, selv om vi alle synes det er et bra tiltak – og en god måte å starte opp med IoT-løsninger.
Det er flere faktorer som til sammen utgjør det smarte perspektivet. De tre siste stiller ekstra krav til en smartby-infrastruktur:
Alle IoT-løsninger krever teknisk infrastruktur, men de tre siste punktene ovenfor skiller seg ut i så måte; man må se utover selve IoT-løsningen når man skal sende sensordata inn til et fagsystem.
I et ende-til-ende perspektiv kan vi dele infrastrukturen i:
I en effektiviseringsløsning er det gjerne et krav at data skal formidles via API fra ledd 3 til 4, og da spesielt til logikk / presentasjon for det ene formålet, som for eksempel å samle inn vannmålerdata. I en smartby-løsning kan flere av elementene under punkt 4 være tema, og da kan det være flere leverandører og samarbeidspartnere involvert. Uansett omfang må kravene til sikkerhet ivaretas, og særlig der det gjelder kritisk infrastruktur (sjekk kravene i Sikkerhetsloven fra 2019, eventuelt hos NSM).
Man må tilrettelegge både for kortsiktige gevinster og innovasjoner der dataen blir brukt i løsninger som ennå ikke er utviklet. Derfor er det viktig å samle inn «mest mulig» data. Men det kreves en gjennomtenkt arkitektur for dette – og en forståelse av at data skal samles og deles. Innbyggere som søker informasjon på mobilapper, og akademia som vil utvikle applikasjoner på toppen av innsamlede data, vil drive denne utviklingen. Perspektivet om at data fra sensorer skal kombineres med historiske data, blir således svært viktig. Med andre ord er det ikke tilstrekkelig med én enkel IoT-løsning for ett formål når man planlegger smartby.
Les mer: Bør kommunen eie eller leie infrastruktur for Smartby
Til slutt er en del av planleggingen å ha en passende organisasjon med kunnskap om løsningene, til å utøve drift/vedlikehold/videreutvikling/support og å samarbeid med de ulike leverandørene – og det er nok ikke slik at man vil klare seg med «én smartby-leverandør».